Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Hærmændene paa Helgeland, 1. versjon
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
OPPFØRELSE
Hærmændene paa Helgeland ble sent på året 1857 innlevert til vurdering på Christiania Theater på Bankplassen. Som artistisk direktør for Kristiania Norske Theater i Møllergaten kunne Ibsen ha valgt oppførelse på sitt eget teater, men denne teaterbygningen var mindre og hadde en trangere scene. Dessuten vurderte han trolig skuespillerkreftene som utilstrekkelige for oppgaven. Etter å ha ventet en rimelig tid henvendte han seg til den danske teaterdirektøren Carl Borgaard, som kunne meddele at stykket var antatt til oppførelse, og at planen var å sette det opp i mars 1858. 8. desember 1857 registrerte styret for Christiania Theater i sin kopibok en henvendelse som trolig har sammenheng med løftet om oppførelse: «A. Munch og Henr. Ibsen foreslaar, at der maa udfærdiges og offentliggjøres et Regulativ ang. Honorar o.s.v. for de til Opførelse paa Chr. Theater antagne originale dramatiske Arbeider» (NBO TS ark 8). For norske dramatikere var det ønskelig å ha et ordnet forhold til hovedstadens ledende teater.
Da Ibsen ved årsskiftet 1857/58 igjen tok kontakt med teaterdirektøren for å drøfte rollebesetning og andre forhold, viste det seg at Borgaard ikke hadde tilstrekkelig oversikt over stykket til å kunne ha noen begrunnet oppfatning om fordelingen av rollene. Saken ble derfor utsatt. I mellomtiden sendte Ibsen også skuespillet til Det kongelige Theater i København, med spørsmål om det kunne finnes skikket til oppførelse der. 8. mars oppsøkte han igjen Borgaard for å forhøre seg om fremdriften i oppsetningsplanene. Han ble da gjort kjent med den beslutningen styret nylig hadde fattet om saken:
da Theatrets ekonomiske Status og Udsigterne for dets nærmeste Fremtids Indtægter i Forhold til allerede bestemte og uundgaaelige Udgifter ikke tillader Theatrets Kasse i indeværende Saison at udrede Honorarer for originale Arbeider, saa vil det af Hr. Ibsen indleverede Skuespil, Hærmændene paa Helgeland, ikke kunne komme til Opførelse i indeværende Saison (Ibsen 1858).
Ibsen ble meget oppbragt over dette styrevedtaket, og to dager senere innledet han en polemikk i Aftenbladet, rettet mot Christiania Theater og begrunnet i teaterets politikk overfor forfattere av originale arbeider. Vedtaket ville i praksis si at nye stykker av norske dramatikere ville være utestengt fra repertoaret for denne sesongen. Ibsen hevder at denne beslutningen ikke representerer en overraskende kursendring, men at begrunnelsen for å holde norsk kunst ute har skiftet. Og han mener å ha grunnlag for å karakterisere Christiania Theater som «det danske Theater med dets fremmede Tendentser, dets ufolkelige Virken» (Ibsen 1858). Ibsen stod ikke alene. Den følgende avisdebatten i mars og april 1858 bød på en rekke innlegg med til dels høy temperatur. Det viste seg at han hadde mange meningsfeller.
Imidlertid hadde det nok også vært økonomiske overveielser med i styrets avgjørelse. Det kan man slutte av et vedtak gjort 22. februar 1858 om «at opsige Orchestrets samtlige Medlemmer ved nærværende Spillesaison-Udgang» (NBO TS ark A2 4), dette fordi man ikke ville være i stand til å lønne orkestermedlemmene i de tre sommermånedene.
I mars 1858 forelå den danske hovedscenens avgjørelse om Hærmændene paa Helgeland. Her var det ikke økonomien som avgjorde saken. Det kongelige Theaters sensor, tidligere teatersjef Johan Ludvig Heiberg, hadde et par måneder tidligere avvist Bjørnsons sagaskuespill Halte-Hulda. Ibsens skuespill ser han som et nytt forsøk på å frembringe et norsk nasjonalt drama på grunnlag av den islandske sagalitteraturen. Etter Heibergs skjønn og estetiske overbevisning er det en misforståelse og en blindvei å velge et slikt stoff til scenisk presentasjon. Han bygger sin avvisning på en klassisistisk genreteori:
De islandske Sagaer have en saa udpræget episk Characteer, at de blot kunne fordærves ved at bringes i dramatisk Form. Den Vildhed og Raahed, som de skildre, formidles i den oprindelige Form ved den episke Fremstilling, idet Islændernes historiske og litterære Interesse gjør sig gjældende som et Civilisationens Moment i deres Nationalcharacteer, ved Siden af den raae physiske Kraft, som de skildre. Men i det Øieblik, man dramatiserer dem, bliver kun Stoffet i sin Raahed tilbage, og det formildende Moment kan ikke følge med, fordi det er knyttet til den oprindelige Fremstilling, og ikke kan opveies af de Nuancer, som en nuværende Digter, staaende midt i Nutidens Civilisation, kan frembringe som Surrogater (Heiberg 1861–62, b. 7, 401).
Heiberg mener at Ibsen har forsøkt å etterligne sagastilens eiendommelige, konsise stil, men han synes resultatet er blitt «Maneer og Affectation». Hans konklusjon har en heller nedlatende tone: «Et norsk Theater vil neppe fremgaae af Laboratoriet for disse Experimenter; det danske trænger lykkeligviis ikke dertil» (1861–62, b. 7, 402).
I og med at hovedscenene både i Kristiania og København avslo å oppføre Hærmændene paa Helgeland, måtte løsningen for Ibsen bli å sette det opp på det teateret hvor han selv var direktør. Spørsmålet ble drøftet på styremøtet 7. september. Ifølge møtereferatet hadde Ibsen erklært at hans skuespill Hærmændene paa Helgeland kunne oppføres med det personalet man hadde ved Kristiania Norske Theater, og han lovet å skaffe en oversikt over de utgiftene man kunne regne med. I referatet fra det følgende styremøtet ble det vedtatt at skuespillet skulle oppføres (NBO TS ark A3 3, 87). 1. oktober 1858 ble det offentlig kjent at det skulle settes opp på Kristiania Norske Theater. I en oversiktsartikkel i Morgenbladet samme dag heter det om teatersituasjonen høsten 1858 at sesongens nye repertoar kan by på adskillig avveksling, «og større vil denne blive, naar ogsaa ‹Hærmændene paa Helgeland› snart kommer til Opførelse» (Anonym 1858b). Innstuderingen tok til i midten av november, og urpremieren fant sted onsdag 24. november 1858 kl. 19.00. Ekteparet Olaf og Amalie Døvle spilte henholdsvis Ørnulf fra Fjordene og hans datter Dagny, Ørnulfs yngste sønn ble spilt av Karl Ludvig Bugge, Hjørdis av Benedicte Hundevadt, Sigurd av Christian Abelsted, Gunnar av Ole Johan Bucher og Kaare Bonde av Peter Lorentz Rasmussen. De øvrige, som hadde roller som Ørnulfs seks eldre sønner, Sigurds menn, gjester, huskarer, terner og fredløse menn, var statister.
Avisdebatten våren 1858 var ikke glemt, og den bidro til at oppførelsen ble imøtesett med en viss spenning, selv om skuespillet var publisert som bok allerede 25. april 1858. At stykket var skrevet av teaterets nokså nylig ansatte artistiske direktør, medvirket trolig til den skjerpede oppmerksomheten. På dette tidspunktet hadde Ibsen fått oppført fem skuespill, hvorav to på Christiania Theater (Kjæmpehøien 1850 og Gildet paa Solhoug 1856). Det aktuelle stykket lå utenfor det vanlige repertoaret ved Kristiania Norske Theater, der det for det meste ble satt opp vaudeviller og syngespill (jf. Lund 1925, 36).
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Ved urpremieren var det «overfyldt Hus» (Anonym 1858a). Begivenheten ble dekket i Aftenbladet, Morgenbladet, Christiania-Posten, Illustreret Nyhedsblad og Dølen. Fra teaterets side var det satset mye på at oppsetningen skulle bli en suksess. Det fremgår av investeringene i kostymer og dekorasjoner, som Peter Wergmann hadde stått for utformingen av. Ifølge Morgenbladet 26. november var stykket «udstyret med fuldstændigt nye Dragter og flere nye smukke Dekorationer, og dets Sætten i Scene skal have kostet Theaterkassen henved 500 Spd» (Anonym 1858a). Publikumsreaksjonene tydet på at resultatet var utmerket. Det falt «hyppige Bifaldsytringer» (Anonym 1858d), og da teppet gikk ned, «var Jubelen stor, og Forfatteren Hr. Ibsen fremkaldtes under stormende Bifald» (Anonym 1858a). I Aftenbladet 25. november ble det også bemerket at publikums fremkallelse av forfatteren «under enstemmige og stærke Bifaldsytringer ikke var mere end en velfortjent Hylding til en national Digter, der i dette Værk med saadan Troskab har vidst at give os et levende Billed af Vikinglivet» (Anonym 1858c).
Aftenbladets anmelder presiserte at utførelsen naturligvis måtte «bedømmes som det første Forsøg i den højere dramatiske Kunst fra dette Theaters Side, og som saadant Forsøg betragtet overtraf Forestillingen sikkert ikke saa lidet den almindelige Forventning» (Anonym 1858c). Morgenbladets anmelder hadde forventet at dette «i vor Literatur ualmindelige Digtværk» ved sin egen verdi ville gjøre lykke også på scenen, «men det overtraf Forventningen, at det paa det norske Theater kunde gives en saa værdig Udførelse, som virkelig blev det til Del» (Anonym 1858a). Også i Illustreret Nyhedsblad 28. november ble oppsetningen betegnet som en «Styrkeprøve for dette Theaters Kræfter». Foruten «det tænksomme og samøvede Spil» bidro «Stykkets korrekte og i Sandhed luxuriøse Udstyrelse baade ved Dragter og Dekorationer» til å støtte oppførelsen (Anonym 1858d). Anmelderen i Aftenbladet mente at «Vinterdekorationen med det aabne, oprørte Hav i Baggrunden var smuk». Han fant likevel at det kunne ha vært gjort mer for «at bringe Tilskuerne til at fornemme Aasgaardsrejens Nærhed» (Anonym 1858c).
Dølens vurdering kom i to omganger, første gang summarisk og usignert 28. november 1858. Her skriver Aasmund Olavsson Vinje blant annet at stykket er det beste skuespillet som er skrevet i Norge, og at det trolig heller ikke noen gang tidligere har vært spilt så godt av bare norske skuespillere i Kristiania. Han synes samtidig at personene «ere for speglandes like seg sjelfe, soleids som dei gjenge og stode. Dei symja ikki nok i Poesiens Hav, hevjande som Nykkjen og Havfruva ender og daa sine Hovud upp af Byljurne» (A.O. Vinje 1970–73, b. 1, 24). Dette blir ifølge Vinje tydelig ved fremførelsen, for ved lesningen er avstanden større, og da er virkningen i større grad betinget av leserens kunnskap og innlevelsesevne. Uken etter bragte Dølen en grundigere vurdering av oppsetningen, skrevet av Gustav Antonio Gjessing under signaturen Vígfús. Denne anmelderen fester seg ved spillestilen, som han finner altfor dvelende:
dei kila seg fyrir mykit upp, fyrir at Tal deira skal til Gagns falla tungt og knusande; einn høyrir, at dei hava tungt fyrir det, og daa fær einn ein litin Tvil, um det og er dei rette gamle norske Kempur, einn hevir framfyrir seg – mindre kunde og gera det. Hvart Ord, dei segja, fellr med laange Millumrum og so tungt, at hvart fyrir seg kann slaa ein Mann ihel, det er vel nog, at mer her er i ein gamal Tid, hvar allt gekk meir tungt enn nu til Dags; men det er Maati med allt, Menneskir var dei do dengaang som nu: det verdr som javnast sagt, at dei gamle Fedr vaare var faamælte og slo meir, enn dei snakkade; men og det fær einn ein Tvil um, nær ein høyrir dei geva seg so god Tid millum hvart Ord, dei segja (A.O. Vinje 1970–73, b. 1, 26).
Gjessing mener at denne stilen kan skrive seg fra dikterens instruksjon, siden man kan finne en tilsvarende stivhet i selve stykket. Han nevner Ørnulf som så plutselig kaster av seg sorgen over sine syv drepte sønner. Her fremstår vikingen nærmest som en lettsindig mann, siden han i ett øyeblikk tenker noe og i det neste noe helt annet. At dikteren bygger på Egil Skallagrimssons evne til å kvede seg sorgfri, er ikke god nok grunn. Egil hadde mistet én sønn og hadde flere igjen. Det har ikke Ørnulf. Men også denne kritikeren mener at det er mye å glede seg over: «det er utan Tvil, at Stykkit, nær det oftare hevir vordit spilat, vil vera ein Prydi og eitt Lov fyrir baade Meistar og Theater, som ein Gledi fyrir Folkit, som med det helsar ein ny Solrenning i Kunstins unge Liv millum oss» (A.O. Vinje 1970–73, b. 1, 26).
Oppsetningen hadde vært et løft for det lille teateret, og både avisenes vurderinger og publikums interesse indikerte at prøven var bestått. Et uttrykk for dette var den «sexa» som ble arrangert for Ibsen i teateret etter den femte forestillingen 27. desember 1858. Her deltok skuespillerne sammen med 30 andre gjester. Christiania-Posten rapporterer dagen etter om god stemning under festen: «Skaalen for Forfatteren af Hærmændene paa Helgeland udbragtes under almindelig Jubel af Professor Monrad» (Anonym 1858e).
Stykket ble fremført åtte ganger i løpet av sesongen 1858/59. Etter hver forestilling kunne teaterets kasse telle over 100 spesidaler i brutto spilleinntekt. Regnskapstallene viser at seks av disse forestillingskveldene hører til de 33 (av i alt 103) som spilte inn størst bruttobeløp denne sesongen. Dette gir en idé om oppsetningens popularitet. Også for Ibsens personlige økonomi fikk oppsetningen positiv betydning. I et vedtak 9. november hadde teaterets styre besluttet at 25 % av bruttoinntektene fra billettsalget ved de fire første forestillingene skulle tilfalle Ibsen som forfatterhonorar. I samsvar med vedtaket kunne han heve vel 144 spesidaler av et beløp på 577.
I og med at skuespillet hadde gjort slik suksess på Kristiania Norske Theater, fikk det også muligheten på andre teatre. I 1859 ble Hærmændene paa Helgeland fremført av Th. Cortes’ teaterselskap og på Det norske Theater i Bergen. I 1861, 1867 og 1870 ble det vist på Christiania Theater. I 1875 stod det på repertoaret både på Det kongelige Theater i København og på Nya Teatern i Stockholm. På Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm ble det oppført året etter. Og da teateret i Bergen etter noen år med skiftende danske ensembler kunne åpne sin «nationale Scene» 25. oktober 1876, hadde man valgt Hærmændene paa Helgeland som åpningsforestilling.
I mars 1876 forelå skuespillet i tysk gjendiktning under tittelen Nordische Heerfahrt, og det kom straks på plakaten ved flere tyskspråklige teatre: München Hoftheater, Wien Burgtheater og Leipzig Stadttheater. Også i de følgende årene ble stykket mye spilt, både i Norge og i utlandet. Det ble et fast innslag på Christiania Theaters repertoar. Som en markering av dikterens fødselsdag 20. mars 1896 ble det oppført der for 100. gang. Etter hvert ble det også oppført på Stadsteatern i Göteborg, Maly-teateret i Moskva og på Imperial Theatre i London, foruten på flere tyske teatre i tillegg til de ovennevnte: Deutsches Theater i Berlin, Residenz Theater i München og teatrene i Oldenburg og Darmstadt. Ingen andre av de skuespillene Ibsen skrev før han reiste fra Norge våren 1864, har en like omfattende oppsetningshistorie i Ibsens levetid.